Tilbake til normalen
Endelig var det tid for konkurranse uten restriksjoner. Ikke at 200 kilometer i Nordmarka fordrer strenge krav til avstand, men deilig var det å endelig kunne menge seg med andre løpere som normalt, og nyte sosialt samvær før start.
Like før avreise Veståsen skole åpnet slusene fra oven, og stemningen var satt for det som skulle bli en stresstest av såvel psyke som utstyr.
Av ti påmeldte stilte syv glade idioter på startstreken, til stor underholdning for første og andre trinn ved skolen - for anledningen utstyrt med oljehyre alle som en.
Utvikling fra start
Et lavmælt felt la i vei mot Slattum, uten de store forsøkene på rykk. Etter å ha rundet toppunktet ved en liten mil ble det påpekt av en deltaker at det ville bli krevende å komme seg opp igjen på vei tilbake. Allerede da tenkte nok flere at vel, først må du komme deg så langt.
Da det var meldt absurde nedbørsmengder for helgen, valgt jeg å droppe blære, til fordel for filterflaske. Denne ble fylt ukritisk fra bekker og tjern, første fylling ved Skredderudtjernet etter 16 kilometer. Der løp danskene ifra, men ble fort hentet inn igjen etter en liten feilnavigering. Dette var siste gang jeg så noe til dem, og fra Sinober til Mylla var jeg overlatt til meg selv, da resten av feltet sakte men sikkert sakket akterut.
Natten faller på
Grunnet dårlig sikt og mye regn, kom hodelykt tidlig i bruk. Dermed ble Kikutstua passert etter rundt 65 kilometer med lyskjeglen pekende fremover, og den virkelige terrengutfordringen var et faktum. De første 10 timene av løpet falt det 19 millimeter regn over løypen - og det var bare den spede begynnelsen.
Stien opp til Kikuttoppen kunne antakelig vikariert som kajakktrasé. På toppene innover blåste det tidvis kuling, og når sikten ned fra Kjerkeberget var tre meter, med kraftig nedbør og umerket sti, lå det straks til rette for overtråkk og skader fremfor å nå Mylla på under 20 timer.
Halvveis - men ikke egentlig
Fantastiske Pershusfjellet var ikke særlig fantastisk etter 17 timer i våte sko og stadig dårlig sikt, ei heller kan annet sies om Svarttjernshøgda, som bærer den tvilsomme æren av å være Nordmarkas høyeste topp med sine 717 meter. Etter 21 timer fikk man dog endelig en moralsk innsprøyting, i det man kunne snike seg inn på checkpoint Mylla. Der ble løperne ivaretatt av fantastiske Hilde og Stig, begge beroligende erfaren som både løpere, frivillige og arrangører. Bittersøtt var det også å møte medløper Jørgen i teltet, som dessverre hadde takket av og funnet snarveien til Mylla. Med unntak av lue og sko ble det på CP besørget tørt fra topp til tå, varm mat, potetgull, kaffe og masse moralsk støtte, hvilket førte til at jeg velvillig ble værende ti minutter lengre enn planlagt.
06:27 lørdag morgen startet den drøye returen mot Gjerdrum. Siden passering Kikutstua hadde det falt ytterligere 41,5 millimeter nedbør, og stinettet var nå i ferd med å mettes totalt av 60,5 millimeter iskaldt regn.
Det blir aldri bare verre
De siste timene mot vending hadde vært krevende for GPS-klokken, som nå omsider takket for seg og sendte meg i alle andre retninger enn dit jeg skulle. Dermed ble økten avsluttet, og en ny startet. I ettertid ser jeg at jeg her gjorde en feil som ville koste meg mye et lite døgn senere, da jeg aldri skrudde klokken av og på.
3,5 kilometer fra Mylla møttes alle gjenværende deltakere, jeg på vei hjem, resten på vei ut. Her ble det klart at de to gjenværende danskene, som hadde kriget hederlig gjennom natten, kom til å takke av ved Mylla. Wendy og Jo Inge fra Ås Kadavers, velkjente profiler fra blant annet Oslo Bergen Trail, hadde fått kjenne på regn og kulde, og var usikre på hva som ville skje på vending.
For min egen del hadde tempoet nå begynt å synke dramatisk. Venstre ankel begynte å melde ubehag et par mil før Mylla, dette skulle vise seg å eskalere i timene som kom. Heldigvis roet nedbøren seg etter at dagslyset gjorde inntog, og ved et par anledninger kunne man ane solskinn gjennom tynt skydekke. Gleden over dette skulle imidlertid vise seg å være kortvarig.
Føkk Kikut
Føkk Kikut - en interessegruppe for oss som vil ha Kikuttoppen erstattet i OTC-traséen av en topp med sjarm, karisma eller utsikt. Eller i det minste en definert topp.
Veien i retur over Kikuttoppen ble tilbrakt i tanker om hvor høyt man kan hate en terrengformasjon. Jeg konkluderte til slutt med at Kikuttoppen kun har ett fornuftig bruksområde: Test av eksperimentelle underjordiske sprengstoff.
Veien i forkant var derimot langt mer positivt preget. Et lite mål var å tilbakelegge minst 15 kilometer fra Mylla før jeg ble tatt igjen av første løper på 100 kilometer. Didrik passerte ikke før jeg hadde passert Sinnerdammen på 20 kilometer, og en liten seier ble suttet på som en søt karamell i nedgangstider.
Deretter var det strengt tatt begivenhetsløst frem til Kikutstua, hvor jeg endelig kunne innta annet enn ren energi. Solskinnsbolle ble definert som vegansk idet eggekremen var plukket bort, og et rundstykke med ost og skinke sans ost og skinke gikk ned på høykant. Der ble jeg forbiløpt av Elise og kompani, som skulle vise seg å ta en hederlig delt andreplass på 100 kilometer.
Trøbbel underveis
Nær Rottungen var det igjen tid for kunstig belysning. Nå var fremdriften redusert til en snittfart på rundt fire kilometer i timen, mye takket være en venstre ankel som ikke lenger fikk plass i knyttet sko. Litt eksperimentering viste likevel at det beste jeg kunne gjøre var å holde jevn fremdrift, da en fem minutters ståpause på Kjerkeberget tidligere førte til stivhet som ikke løsnet før etter en halvtime. Motet var fremdeles så godt som det kunne forventes, og nattmodus ble inntatt med fokus i lyskjeglen og rock på høyttaler fra mobilen.
Det hadde nå gått rundt 12 timer siden passering Mylla, og nedbøren hadde vært begrenset til 7,4 millimeter. Terrenget rundt og etter Helgeren var derimot langtfra i stand til å ta unna det som hadde falt, og ikke overraskende var hvert eneste skritt fremdeles akkompagnert av et plask, splæsj, splusj eller fjapp. Den siste er lyden av sko gjennom mose som tilsynelatende hadde bæreevne. I tillegg bar stien preg av at jeg ikke lenger var først i køen, da de fleste løperne fra 100K hadde passert meg, og gjort en ærlig innsats for å fordele vann i gjørmelagene.
I det jeg tenkte at dette faktisk kunne gå veien, at fire mil til var mulig, kom tilværelsen med sitt hittil kraftigste og beste forsøk på å stikke kjepper i hjulene for en lykkelig slutt. GPS-klokken ble brått svært misfornøyd, hvilket gjorde seg utslag i tilnærmet tilfeldige retningsanvisninger, samtidig som batteriet tappet seg med dobbel fart. En spekulerer i at dette kan skyldes fullt arbeidsminne, og at det kunne vært avhjulpet med en restart på Mylla. Som om ikke dette var nok, skulle jeg atter en gang få hilse på Mellomkollen. Denne gang med tåke, et par meter sikt, og vann i alt som fantes av stinett på rullestein. Kombinasjonen var så potent at det tok en time bare å finne veien over toppen, etterfulgt av ikke løpbare forhold i kilometer etter kilometer.
Så kom nådestøtet.
Hjernen - venn eller fiende
Snarere handler det nok om jeg er min egen hjernes venn eller fiende.
Det har nå gått 50 timer siden forrige søvn, 23 timer siden jeg ikke var oppreist, og 12 timer siden sist jeg stod i ro i mer enn noen få sekunder.
På Barlindåsen melder symptomene på søvnmangel seg. Jeg begynner å tro at jeg har deltatt i konkurranse der før, at det har vært forferdelig, og begynner å mumle for meg selv om «den jævla Salomon-stien». Jeg blir analt opptatt av at stien må følges på millimeteren, samtidig som jeg hele tiden kjemper mot en GPS-klokke som nå har gitt helt opp.
Symptomene forsterker seg nedover i Styggedalen, der jeg med sterkt reduserte mentale kapasiteter skal finne alternative ruter rundt stier som er så oversvømt at de ikke er farbare, samt la meg frustrere av at jeg ikke kan klare å huske hva det er jeg skal ta med meg til Slattum for å få lov til å passere der før 09:30. Svaret er selvsagt så enkelt som «meg selv», men hjernen har nå redefinert OTC til å være et kombinasjonsløp der du ikke bare skal komme frem, du skal også løse en masse oppgaver på veien. Og jeg kan ikke for alt i verden komme på hva oppgavene er.
Død mann vinner ingen konkurranse
Etter runding sør for Store Gryta går det ille. Det er nå under 30 kilometer til mål. Nedbøren er i gang igjen, med 3,1 millimeter de siste timene, fulgt av dalende temperaturer. Jeg møter stadig flere skapninger og mennesker i mørket, og har ved flere tilfeller samtaler med mennesker som i retrospekt høyst sannsynlig aldri var tilstede. Over Revlikollen tar jeg på meg å frakte likkister, men disse må befraktes med årer langs stien, og det blir ingen betaling før alle kistene er fraktet hver eneste meter. Dermed begynner jeg - ifølge Strava - å bevege meg frem og tilbake langs stien, trolig for å hente flere kister. Skogen er stappfull av andre mennesker, som forsvinner idet jeg kommer innenfor et par meter av dem.
Drøyt et par mil gjenstår i det jeg heldigvis får et øyeblikks klarhet, og innser at dette ikke ikke kan være riktig. Jeg ringer dermed Ida Elise og formidler, på sløret vis, at jeg ikke vet hvor jeg er, hva jeg driver med, eller hvorfor jeg gjør det. Heldigvis er hun aldri i tvil: Yngve Johan, du er ferdig.
Igjen glimter hjernen til med tips til overlevelse, og fraråder meg sterkt å sette meg ned for å sove. Jeg er nå nedkjølt, tom for energi, og på vei til å bli dehydrert. En forlokkende hvil på fem minutter kan fort få fatalt utfall.
Det står ikke bedre til enn at jeg må geleides mot Solemskogen ved hjelp av livetrackeren alle løpere ble utstyrt med. Selv er jeg ikke i stand til å skille høyre fra venstre, og må spores opp ved hjelp av tracker og Apple når uttransport ankommer. Ankelen er nå forøvrig på god vei mot honningmelon i omfang.
Kids - sleep is important
Til det siste ønsket jeg så inderlig å komme i mål. For det første ville målgang garantere seier, da alle andre var ute av løpet. Medalje. Premie. Seks ITRA-poeng.
Men viktigst var det å bevise min hypotese for løpet: Selv i dårlig vær kan 200 kilometer i Nordmarka tilbakelegges uten søvn.
En viss erfaring med å være søvnløs i terreng var for meg en forutsetning for å prøve noe slikt, samtidig som det skulle følges et strengt regime hva gjaldt næring og væske. Alle steg skulle tas for å sikre at kroppen ikke måtte kjempe en krig på flere fronter, da søvnløshet er livsfarlig i seg selv om man lar det gå langt nok. Ved uthenting hadde jeg gått uten søvn i 52 timer - men hjernen hadde også glemt å følge regimet på mat og vann. Dermed hadde jeg hoppet over to runder med elektrolytter, gått tre timer uten å drikke, selv om flasken var halvfull, og trolig ikke spist på tre eller fire timer.
Dette viser hvor fort det kan gå galt med lite søvn, og jeg er ikke den første som har erfart dette i nettopp OTC200. I 2019 prøvde eksepsjonelle Arne Nåtedal seg på noe lignende, og måtte gi seg med en bitter mil gjenstående.
Hypotesen påstår jeg at inntil videre ikke er uttestet, da den i utgangspunktet ikke var kalibrert for å ta høyde for ti mil med fremdriftsproblemer. Tre til fem, ja, men ikke så mye som ti. Dårlig vær skulle den også tåle, men ikke så mye som 71 millimeter nedbør gjennom helgen, samt kuling på toppene. Nedbørsmålingene er forøvrig hentet fra Bjørnholt, hvilket ikke nødvendigvis er stedet som fikk mest regn gjennom helgen. Det ryktes at enkelte deler av traseen fikk over 90 millimeter på 40 timer, altså nærmere en meter snø om temperaturen hadde vært under frysepunktet.
Langt og Lenge
En stor takk må rettes til arrangørene, Mona og Einar. De produserer løpsopplevelser med både allsidig, profesjonelt og beintøft preg, og løps-Norge ville være langt mindre fargerikt uten dem. De har også en egen evne til å hanke inn det aller beste og ivrigste landet har å by på av frivillige, men denne gang kan jeg bare nevne de jeg selv hadde hjelp fra. Hilde og Stig utviser en know-how tilhørende i internasjonale eventer, og jeg hadde hatt det langt tøffere etter Mylla uten et slikt servicenivå. Evig takknemlig er jeg også medløper Jørgen Grøndal, som stilte opp med moralsk og teknisk støtte på checkpoint etter at han selv var ute av løpet.
Alle andre startende i OTC, på alle distanser, men især 200 kilometer, skal ha all heder og ære for å stille på startstreken en helg som dette. Spesielt vil jeg trekke frem Wendy og Jo Inge, som er noen av de aller seigeste løperne jeg kjenner til. De bestemte seg for å fortsette fra vending, på tross av at sperretid inntraff og de måtte sluttføre forberedelsene for returen utenfor checkpoint. En slik besluttsomhet tror jeg man må være født med, de utviser en råskap gjennom løpet særdeles få forunt.
En stor shout out går også til samarbeidspartner Fuel of Norway, som har stått for gels og elektrolyttmiks. Uten pulver til drikken hadde dette tatt slutt lenge før vending på Mylla.
Jeg vil også gjerne takke alle i kretsen rundt oss som har fått øynene opp for ultraløping som publikumsidrett. Det er ingen tvil om at livetracking er fremtiden, og alle som har engasjert seg fra sidelinjen gjennom helgen har inspirert meg til å krumme nakken og sette en fot foran den andre når motgangen har vist seg fra sine verste sider.
Så var det min kone da, Ida Elise. Hun er selv ultraløper, og vet akkurat når man skal benytte smiger, inspirasjon eller ren kjeft som virkemiddel. Uten hennes hjelp hadde jeg fremdeles løpt 30 kilometer i uken og vært fornøyd med å fullføre et halvmaraton. Tusen takk for all støtte, inspirasjon og moro!
Hva skjer så videre? Vel, dagene etter løpet medførte krykker og trekantpiller for å kvitte seg med betennelse, samt en tur på sykehus for å avkrefte tretthetsbrudd. I skrivende stund har det gått tre døgn siden betegnelsen DNF dukket opp bak navnet mitt på resultatlistene, og jeg ser allerede en ende på restitusjon i nær fremtid, samt en horisont som skjuler mange flotte løpsopplevelser. Blant annet OTC200 2022. Med modifisert hypotese, modifisert oppakning, og en litt mer erfaren hjerne. Ryktene vil også ha det til at jeg har en kone som gjør sin debut på distansen…
Kommentarer
Legg inn en kommentar